Afghanistan sett med andre øyne – og fra andre vinkler enn vi er vant til. Det er tema for vårutstillingen til Nobels Fredssenter.
Fredag 10. februar slås dørene opp for utstillingen «I Afghanistan», som varer frem til 22. april.
BBCs mangeårige Afghanistan-korrespondent og ankerkvinne Lyce Doucet står for selve utstillingsåpningen, som varer et helt døgn som fylles med foredrag, drageflyging, filmvisninger, eventyr og førstehjelpsdemonstrasjon for barn, kunstnersamtaler og – ikke minst – omvisninger i selve fotoutstillingen.
– Utstillingen kan være med på å gi publikum bredere innsikt, sier Bente Erichsen, direktør for Nobels Fredssenter, til NTB.
De tre fotoseriene – to med bilder, en med videodokumentarer – tar mål av seg til å vise et annet Afghanistan enn vi er vant til å se i mediene. Det de har felles, er at de ikke viser vold og krigshandlinger. Derimot dagligliv – sett både uten- og innenfra.
Fotoserien «Infidel» av Tim Hetherington og «Veiled Rebellion» av Lynsey Addario er begge kuratert av Harry Hardie fra bildebyrået Panos. Der den første skildrer det kjedelige livet som unge mannlige soldater lever i militærleiren Restrepo i Korengal-dalen, følger Addario afghanske kvinners kamp for et rettferdig liv.
– De to viser tilsynelatende et veldig mannlig og veldig kvinnelig perspektiv, men det er veldig mye mer komplisert enn som så, forklarer Hardie:
– Samtidig som Lynseys bilder viser alle aspektene ved kvinnelivet i Afghanistan i dag, der hun kom svært tett og privat innpå kvinnene, føler man også hvordan man står ved et veiskille; at noe er på nippet til endring.
Hans favoritt er et brudebilde – der bruden ser miserabel ut, til tross for den moderne settingen og den gledelige begivenheten.
Og fra de afghanske kvinnene bærer det rett inn i mannedelen av fotoutstillingen. Fra overblikket over kvinnene – over til en svært liten gruppe menn. Men de barske, amerikanske soldatene viser også en sårbarhet i Hetheringtons bilder. Særlig en egen del der han har fotografert dem når de sover.
– Fotografi pleide å være reaksjonært, det viste det som hadde skjedd. Her må du i stedet tenke selv, forestille deg. Bildene av de sovende soldatene er noen av de flotteste konfliktbildene på mange år. Tim var svært bestemt på ikke å vise bang-bang-bilder, sier Hardie, som drev galleriet der «Infidel» første gang ble vist – kort tid før Hetherington ble drept i Libya i fjor.
De amerikanske ungguttene, som også var å se i den Oscar-nominerte dokumentaren «Restrepo», er derimot avbildet når de kjeder seg i de endeløse pausene fra de desto hardere kampene.
– Begge bildeseriene er modige. Både Lynsey og Tim er mer enn fotografer, de er dokumentarister – og klar over ansvaret som følger med. De prøver ikke å vise side A eller B. Dette er langt forbi politikken. Gjennom å menneskeliggjøre, skape empati og undring, trigger de deg til å tenke selv. Der du tror du får svar, peker de rett og slett på hvor komplisert det hele er. De åpner en dør til et rom med ti nye dører., sier Harry Hardie.
Den tredje delen består av videodokumentarene «Kabulkortene», der unge afghanske jenter og gutter har fått opplæring i å bruke små, håndholdte videokameraer – og filmer sine egne dagligliv.
Christoffer Næss har gjennom prosjektet Global Video Letters tidligere delt ut filmkameraer i favelaen i Rio de Janeiro, i den fattige bydelen South Bronx i New York, og i Rajastan i India. Nå tok han turen til Kabul, der frilansjournalist Anders Sømme Hammer holder til på femte året.
– Å la de unge filme selv gir et annet perspektiv. De filmer seg selv, familiene sine, rundt der de lever. Vi ser det de ser, sier Næss, som tror på å vise likhetene og hverdagshistoriene, og at det er mer fredsbyggende.
– Filmene bryter stereotypen av Afghanistan. Jentene er tøffe og modige, der de intervjuer folk de møter. De viser også en optimisme og pågangsmot jeg ikke ville greid å vise. De utstråler et håp om fremtiden, sier Sømme Hammer, som også driver Afghanistanbloggen.
Næss og Sømme Hammer tror på denne nye måten å fortelle historien på.
– Å skape nærhet og noe personlig tror vi når flere, sier de to. (ANB-NTB)
